Lørdag skal mitt ambisiøse mål, å gjennomføre Birkebeinertrippelen 2010, fullføres. De siste to-tre månedene har jeg gjennomført til sammen tre løpeturer, så jeg kan ikke si jeg er veldig godt forberedt. Vi får tro at syklinga opp mot rittet for drøye to uker siden også har vært med og legge det nødvendige grunnlaget for å komme i mål i Birkebeinerløpet.

Lite løping er imidlertid ikke min største bekymring nå. Natt til i dag ble halsen sår og nesa tett, og i kveld er formen blitt stadig dårligere. Kroppen kjennes feberaktig, men temperaturmåleren viser normaltemperatur. Jeg håper derfor at det meste er borte i morgen.
Jeg var også sjuk i forrige uke. Da var det oppkast som sto på programmet. At dette hindrer forberedelsene til løpet på lørdag er én ting, men verre er det at jeg nå er sjuk/halvsjuk for andre gang i løpet av de to ukene jeg har arbeidet hos Destinasjon Trysil. Hvilken måte å starte et nytt arbeidsforhold på!

Det skal mye til for at jeg ikke stiller på start lørdag. Da skal formen være såpass dårlig at det er helsefarlig å presse seg. Og så lenge vi nå skriver mandag kveld, har jeg vondt for å tro at dette skal ødelegge for min tredje birkenstart dette året. Men noen ideell oppladning, med en kort joggetur eller to denne uka, blir det ikke.

Ambisjonen lørdag er å fullføre. Jeg starter også denne gangen i en av de siste puljene, og målet er å komme i mål på 2 timer og 47 minutter. Hvis jeg klarer å presse meg inn under 2,5 timer, vil jeg være særdeles fornøyd!
Løypeprofilen inviterer til mye nedoverjogging, men dette er visstnok ikke så enkelt og greit som det høres ut som. Muskler og ledd får mye juling, og smertene mot slutten skal være intense. Vel, smerter får være smerter; jeg skal til mål om jeg så skal krabbe de siste kilometerne!

Kommer jeg til Lillehammer har jeg nemlig nådd målet om å fullføre Birkebeinertrippelen 2010! Det i seg sjøl vil føles helt fantastisk. Men i tillegg vil det gi meg rett til å booke deltakelse i neste års trippel før de ordinære billettene legges ut for salg. Den sjansen har jeg ikke tenkt å la gå fra meg, enda så mye vondt jeg har hatt det mellom Rena og Lillehammer hittil i år.

Å ha noe å trene mot, og å kjenne den herlige følelsen av å komme i mål etter mange timer i løypa, har vært veldig motiverende.

Litt over ett døgn er gått siden jeg kom i mål i Fredagsbirken 2010. Igjen klarte jeg tidsmålet mitt (under seks timer). Offisiell sluttid ble 5.47.40. Jeg er rett og slett fantastisk fornøyd!

Turen ble tøff, sjøl om jeg nok syntes rennet var enda hardere. Vi fikk to skikkelige regnskyll underveis, og da ble det kaldt! Heldigvis hadde vi også perioder med sol, noe som førte til at jeg kom i mål uten frostskader. Takk til han i himmelen for at jeg meldte meg på Fredagsbirken – og ikke gikk for start lørdag! Da hadde nok sluttida endt på over seks timer, vil jeg tro.

Jeg valgte å ta det veldig med ro i starten. Likevel ble jeg stiv i legger og lår allerede etter et par-tre mil. Pusten var aldri noe problem, så bena må ta skylda for at jeg ikke klarte å sykle enda raskere (“enda raskere” er sett fra mitt ståsted, altså, andre ville sagt “mindre tregt”). Med en del mer trening, bør jeg kunne forbedre tida mi atskillig.
Halvveis i rittet satte jeg meg et mål om i hvert fall å nå Sjusjøen – for da ville det meste være gjort. Da er det kort veg til toppen, og de siste par mila visste jeg at det ville bli mye utforkjøring. Men det var faktisk de siste 20 kilometerne jeg fikk størst problemer. I nedoverbakkene fikk jeg kramper i begge låra! Hver gang jeg bøyde et av bena, hogg det til. Jeg tipper de som så meg på vei ned mot Lillehammer, med begge bena hengende rett ned, undret seg over teknikken… Etter et par minutter fikk jeg imidlertid krampene under kontroll, slik at jeg klarte å fullføre.

Jeg kom meg også greit ned den beryktede Ballettbakken. Faktisk var jeg raskest ned bakken av alle som kjørte den samtidig som meg! (PS: Ikke fortell noen at alle “mine konkurrenter” ned bakken var kvinner over 50 år…)

Jeg skal forresten ikke gjøre narr av verken kvinner eller folk over 50. Det er rett og slett mange av disse som er utrolig spreke, og som lett kjører fra meg både nedover, bortover og, ikke minst, oppover. Jeg er imponert – og bøyer meg i gjørma!

Gjørme ble for øvrig et stikkord. Forholdene var ikke så ille som under rittet lørdag, men også jeg hadde perioder under rittet hvor jeg (som best jeg klarte) holdt munn for ikke å spise sauemøkk. Neste år må vi vel ha lov til å håpe på sol?

Dagen derpå har vært preget av stølhet – og nummenhet i høyre hånd og hele reproduksjonsutstyret. Nå blir det noen hviledager, og deretter er det bare å forberede seg på løpet 18. september. Nå har jeg klart å komme inn på 6.47 i rennet og 5.47 i rittet. Målet blir derfor å klare Birkebeinerløpet på under 2.47.

PS! Hvis du vil stille som støtteapparat under løpet, så finnes det en ledig stilling. Under rennet i vinter var det min kjære Anette og min far som skulle “heie” meg fram. De kom hakket for sent for å oppmuntre meg på Sjusjøen, og da jeg gikk over målstreken på Lillehammer var de på veg ut av bilen på parkeringsplassen.
Denne gangen skulle min mor og søster forsøke seg, for å se om de løste oppgaven med større hell. Men da jeg kom i mål utenfor Håkons Hall var de i ferd med å finne en parkeringsplass på et jorde noen hundre meter unna. Forsinkelsen skyldtes (sjølsagt) shopping… Det er hva jeg kaller støtteapparat! :)
Jeg trøster meg med at jeg rett og slett er for rask for dem alle…

Om tre dager stiller jeg til start i Fredagsbirken. Værmeldingene er omtrent like dystre som mine egne forberedelser, men likevel gleder jeg meg – litt.

Det er lenge siden sist jeg skrev noe i bloggen. Rett etter Birkebeinerrennet var jeg rimelig lei både birk, blogg og fokus, og deretter har jobbskifte, flytting og oppussing stjålet mye tid. Familien har flyttet til Trysil, og til uka starter jeg i ny jobb i Destinasjon Trysil. Dette har vært en hektisk og spennende (og slitsom!) prosess, men det har uten tvil gått ut over “Prosjekt 3x Birken”.
Det har blitt brukbart med treningsturer (dog litt for lite sykling og litt for mange gåturer), men kvaliteten og strukturen har ikke vært så god som jeg hadde tenkt. Inntaket av mat og alt det usunne som en kan putte i kjeften har også vært noe mer tilfeldig og ustrukturert. Vekta viser nå 95,4 kilo, altså har det ikke gått veldig mye ned det siste halve året. Likevel: Fra juli i fjor til juli i år hadde jeg gått ned 29 kilo – og akkurat det er jeg veldig fornøyd med!

Tilbake til Fredagsbirken: Jeg starter klokka 11.30 – i en pulje laaaangt bak. Forhåpentligvis er jeg på Lillehammer før Birken-rytterne starter lørdag morgen…
Målsetting – i en trappetrinnsmodell:
1. Overleve (og nå frykter jeg vel strengt tatt ikke å dø av fysisk utmattelse, men heller av å havne på trynet i en stein).
2. Komme til mål (jeg kom i mål under Trysilrittet første helga i juli – 75 km, og tror jeg skal klare det også i Birken).
3. Sykle på under seks timer (kjære gud i himmelen, ikke la været bli for dårlig).
Jeg kommer til å ta det ganske rolig i starten, og kjenne på både form og føre. Hvis jeg skulle ha noe å gi ut over i rittet, får jeg heller brenne krutt da.

Sykkelen har vært til en kjapp gjennomgang hos Sentrum Sport Trysil, og Corratec-en er klar for gjørme og sauemøkk. Bekledning er det litt verre med. Hvis det blir skikkelig regn, kaldt og på grensa til sludd over fjellet, trenger jeg varmere klær enn det som finnes i skapet nå. Jeg må se an værmeldinga, og eventuelt stikke innom Sport1-teltet på Rena når startnummeret skal hentes torsdag kveld. Var det noen som snakket om gode tider for sportsbransjen?

Alt er altså ikke som jeg forventet, og snekring og uvant fysisk byggearbeid de neste par dagene vil også hindre optimal oppladning. Men det gir meg i hvert fall noe å skylde på hvis alt bokstavelig talt går til skogs…

Det er dessuten bare drøye tre uker til BirkebeinerLØPET. Uff.

Det er med stor dose stolthet jeg kan melde at jeg faktisk klarte å komme gjennom dagens birkebeinerrenn. Ikke nok med det: Tida ble 6 timer og 47 minutter, noe som betyr at jeg også kom inn på under sju timer. Dermed klarte jeg alle tre målene mine! Med tanke på hvordan formen min var for åtte måneder siden tør jeg ubeskjedent fortelle at jeg er imponert over hva jeg har fått til :)

Jeg skal ikke legge skjul på turen var tøff. Det gikk greit den første mila, og bakkene opp mot Skramstadsætre var faktisk mildere enn jeg hadde innbilt meg. Jeg drakk jevnt og trutt, og spiste energibarer så jeg etter hvert gikk skikkelig lei.
Da jeg kom halvveis streifet tanken meg om jeg kanskje skulle bryte. Det ble aldri så jeg faktisk vurderte det, men da var jeg mildt sagt lei og sliten.
Jeg tenkte at mye var gjort hvis jeg kom til Midtfjellet. Derfra og de neste kilometerne fikk jeg opp tempoet, og slettene deretter var de beste på hele turen. Nærmere Sjusjøen ble det tyngre igjen, men da tenkte jeg at det jaggu ikke var aktuelt å bryte når jeg var kommet så langt. Dessuten nærmet det seg nedoverbakker…

Smøringsmessig gikk det også veldig bra. Jeg satset på blanding av vanlig universalklister og universalklister med sølv, noe som fungerte bra. Jeg hadde lagt på litt tynt, så allerede etter snaut fire kilometer stoppet jeg og la på mer. Det gikk jeg på helt inn.
Sporene var ikke alltid like bra, men det var gliden. Jeg fikk hjelp av Thorbjørn på Sentrum Sport i Trysil til å legge HF-glider og lage struktur fredag kveld, noe jeg er veldig glad for. I nedoverbakkene reiste jeg faktisk fra de fleste (i puljene rundt meg, vel og merke), og det hadde nok ikke bare med at jeg hadde litt mer vekt enn “konkurrentene”.

Etter målgang var jeg dønn ferdig. En rask opptelling viser følgende skavanker:
- En blå tånegl
- To andre negler som er vonde (og som jeg er redd vil falle av…)
- Vannblemme under venstre fot
- Vondt i knærne
- Stive lår og legger

Nå har jeg fått massasje fra min kjære, og resten av kvelden blir det avslapping.
Jeg har fått mange meldinger og hilsninger både før og etter rennet. Takk for all oppmuntring!
Nå gjenstår bare et ritt og et løp så er trippelen i boks… (sjøl om jeg akkurat ikke nå kan se for meg at jeg skal orke å stille til start under høstens arrangementer)

Og da snakker jeg ikke først og fremst om Birken-traseen fra Rena til Lillehammer, men heller om mine tanker om hva som skal skje om én uke: Jeg gruer meg. Og jeg gleder meg.

I nyhetene snakkes det stadig mer om Birken.
Ny forskning viser at det kan være skadelig for hjertet å drive med utholdenhetsidrett. Da snakker vi nok om de som trener atskillig mer enn meg, så det bekymrer meg overhodet ikke.
I slutten av denne uka kom også meldinga om at snømangel kan føre til kortere trasé neste lørdag. I stedet for målgang på Lillehammer kan det bli avslutning på Sjusjøen. Da sparer jeg ei drøy mil. Det vil jeg nok sette pris på der og da. Samtidig er traseen fra Sjusjøen til Lillehammer den letteste i hele Birken-løypa. Og jeg føler meg rimelig sikker på at jeg har min styrke i disse nedoverbakkene… Har jeg ikke dødd når jeg kommer til Sjusjøen, så overlever jeg nok resten også. Derfor håper jeg faktisk at hele Birkebeinerrennet går som planlagt.

Jeg skrev innledningsvis at jeg både gruer og gleder meg.
Dette gruer jeg meg til:
- Å smøre ski
- Oppoverbakkene
- Smertene i korsryggen, knærne og resten av kroppen
- Å bli forbigått av folk som ble født i god tid før 2. verdenskrig i hele tatt var påtenkt
- Å bli fristet til å bryte hver gang jeg ser noen som tilbyr skyss til Lillehammer

Dette gleder jeg meg til:
- Å endelig komme i gang med Birkebeinertrippelen
- Å ta ut alt jeg har av krefter
- Å fylle på med New Energy-sjokolade underveis
- Å nå mål på Lillehammer (vel og merke hvis jeg når mål på Lillehammer…)

Det har gått noe sånt som 22 år siden sist jeg startet en konkurranse med startnummer på brystet. Å se mitt eget navn på startlistene er derfor ganske morsomt. Jeg er satt opp i pulje 22, noe jeg tror er tredje siste pulje. Vi starter klokka 10, og de siste starter et kvarter senere. Er jeg ikke sistemann opp til Skramstadsætra skal jeg være rimelig fornøyd.
Jeg har altså fått tildelt startnummer: 14739. Klarer jeg å komme i mål som minst 14739. mann, ja, da kommer jeg til å juble høyt!

Jeg har satt meg et mål for rennet. Eller – faktisk er det tre mål, i en slags trappetrinn-modell:
1. Overleve
2. Komme i mål
3. Gå på under sju timer
Jeg føler meg – tross alt – rimelig trygg på at jeg skal klare det første målet. Mål nummer to er jeg usikker på, og dette kommer an på føre, dagsform og min evne til å presse meg sjøl. Klarer jeg mål nummer tre vil det være en enorm bonus!

Trenden fra de siste blogginnleggene har holdt seg. Jeg har gått altfor lite på ski, men trent passe godt.
Det jeg er mest skuffet over sjøl er at jeg har skeiet ut for mye når det kommer til mat og godteri. Jeg hadde et mål om at vekta skulle være nede på 95 kilo til Birkebeinerrennet. Dit kommer jeg ikke. Nå er jeg noen hundre gram under 100 kilo. Det betyr 25 kilo vektreduksjon siden midten av juli, og det er jeg isolert sett fornøyd med. Men etter rennet neste helg kommer jeg til å kjøre hardere vektreduksjon en periode framover. Færre kilo blir viktig både med tanke på ritt og løp til høsten – og vektreduksjon og bedre form er jo strengt hele poenget med Birkentrippel-målet mitt dette året.

Jeg skal på en langtur i helga, og deretter blir det neppe flere skiturer før Birken-starten. Siste uka lønner det seg visstnok å ta det rolig og slappe av.
Og er det noe jeg tradisjonelt har vært god til, så er det nettopp det…

Tanken var å gå 50-60 mil eller så på ski før Birkebeinerrennet. Vel, det er jeg ikke i nærheten av. Jeg er ikke i nærheten av å være i nærheten av såpass mange ski-mil heller. Hittil har jeg gått om lag 1/10, altså 50-60 kilometer. Det er like langt som jeg skal gå på én dag den 20. mars…

Men, det nytter ikke å legge seg ned og grine. Tross alt er formen mye bedre enn i fjor sommer, og treningsdagboka viser 15 økter i løpet av januar. Det er bra. Problemet er bare at jeg ikke prioriterer skitrening fordi det totalt sett krever mye mer tid (skiløypa ligger 25 minutter unna). Derfor er jeg redd at Birken blir en prøvelse for korsrygg, knær, armer, skuldre… tja, her kan vi egentlig bare fortsette å ramse opp kroppsdeler.
Jeg er imidlertid bestemt på at jeg SKAL fullføre de 54 kilometerne.

Vektmessig går det heller ikke så bra. Noen kilo ned siden forrige innlegg, men jeg når nok ikke 95 kilo til 20. mars. Jeg håper at økt muskelmasse kan ta noe av skylden for at vektreduksjonen ikke er så stor som jeg hadde ønsket. Men jeg må også innrømme at jeg ikke er like flink i matveien hver eneste dag (og dette skrives samme dag som vi har feiret både morsdag og fastelavn – nam, nam…)

Planen de neste fem ukene er klar. Den kommende uka vil jeg prøve å få til en midtuke-skitur, og til helga blir det en lengre tur på ski i hjembygda Trysil. Uke 8 er vinterferie for familien, og da blir det både familiehygge og skitrening. Ettersom vi er i Trysil den uka tenker jeg at det kanskje kan være lurt å ta en tur til Rena, rett og slett prøvegå de første 10-20 kilometerne av Birken-traseen.
Ukene deretter må jeg også få mye ski-tid. Det tror jeg vil øke mulighetene for å komme meg over til Lillehammer betraktelig.

De som har mål om merker og slikt i Birken er sterkt fokusert på drikke, energi, smøring og så videre. Jeg er litt opptatt av enkelte av disse tingene jeg også. Smøring er jeg elendig på, men jeg forsøker å lese meg opp på fagområdet. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skal preppe skiene sjøl før Birken, eller om jeg skal svi av en tusenlapp på “proff-smøring”. Noe sier meg at det likevel ikke blir avgjørende for om jeg overlever eller ikke…
Mat og drikke er viktig, sies det, og “du bør teste ut hvilken sportsdrikk du tåler”. He, he, jeg drakk XL-1 under fotballtrening på begynnelsen av 90-tallet, men siden det har det gått mest i Pepsi Max. Sistnevnte høres ut som en sportsdrikk, men jeg har vondt for å tro at “Den sorte drikk” vil gi meg mye hjelp i langrennssporet. Kanskje vann er det beste for meg?

Jeg har for øvrig kjøpt nye ski. Madshus brukes av flere av de beste skiløperne i verden, så jeg tenkte at det ville passe meg (kremt). Skiene ble testet for første gang i dag, etter at jeg brukte et par timer på å preppe dem i går kveld. Jeg kan ikke si at de virket veldig mye raskere enn turskia jeg har brukt så langt.
Men, som du sikkert har skjønt: det kan like godt skyldes han som går oppå skia…

Når en har hatt vektutfordringer (det var en snill måte å si det på…) i mange år, så blir det til at en setter seg et mål hver nyttårsaften: “Ved neste nyttårsaften skal jeg være betraktelig tynnere enn nå”.
Ved inngangen til 2009 satte jeg meg faktisk ikke et slikt mål, trolig fordi jeg hadde gått på en smell de 15 foregående åra. Men i juli fikk jeg altså ånden over meg, og nå sitter jeg her med en atskillig sunnere livsstil enn i januar i fjor.

Sjøl om formpilen peker oppover og vekta går nedover, er jeg langt fra noen fanatiker. Ved inngangen til jule- og nyttårsuka var jeg derfor veldig klar på at jeg skulle tillate meg en del kos. Nå bikket det riktig nok over ved en del anledninger den aktuelle uka, og det ble både mer godteri og mat enn jeg hadde planlagt. Resultatet var 1,5 kilo opp i løpet av 8-10 dager, til tross for at jeg opprettholdt et brukbart treningsnivå.
1,5 kilo opp er ikke moro – sjøl om jeg hadde regnet med noen hundre grams vektøkning. Mandag denne uka satte jeg derfor i gang med et ganske hardt regime igjen, omtrent som da jeg startet opp i sommer. Målet er en vektreduksjon på fire kilo i løpet av de neste ukene. Da kommer jeg på omtrent 100 kilo, og dermed kan målet om 95 kilo 20. mars (Birkebeinerrennet) fortsatt være innenfor rekkevidde.

Når det gjelder trening ble ikke desember helt som jeg hadde trodd. Det er kjappere og mer familievennlig å trene en økt på tredemølla i kjelleren framfor å bruke tid i bil for å få tatt meg en skitur. Det er har derfor blitt rimelig lite staking og dobbelttak, og det er bekymringsfullt drøyt to måneder før jeg står på startstreket på Rena. Her må det skjerpings til!

Det viktigste er likevel ikke å gjøre det fantastisk bra under Birken, men å komme i generelt bedre form. Slik sett blir 2010 et annerledes år. Jeg er 20 kilo lettere enn for et år siden, har treningsvilje og morsomme mål. Det meste i hverdagen går lettere, og det gir overskudd til å gå turer med bikkja, være i aktivitet med ungene og finne på gøyale ting med venner og familie.

2010 kan bli et godt år – og målet er fortsatt at det blir det året jeg for første gang gjennomfører Birkebeinertrippelen.

Jeg har sett for meg at jeg bør gå i hvert fall 40-50 mil på ski før Birkebeinerrennet i mars. Forrige helg gikk jeg min første ordentlige skitur på ganske mange år, og i dag har jeg vært ute for andre gang. Totalt har jeg kanskje gått halvannen mil, så det gjenstår altså ganske mange stavtak…

Forrige helg var det -2, blå himmel og solskinn i Hylldalen. Jeg hadde nysmurte ski, seier i blikket og krutt i armer og bein. I hvert fall de første 14-15 meterne. Deretter ble det tyngre, gitt. Skia var det for så vidt ikke noe feil med, men han oppå skia har mye å gå på – for å si det mildt.

Nå var det ikke uventet at det ville bli tungt, og jeg må også innse at balansen og skiferdighetene ikke er på 1990-nivå. Men tanken på 54 kilometer fra Rena til Lillehammer var tung forrige helg. Da jeg kom hjem fortalte jeg Anette (min beste halvdel): “Om jeg ser mørkt på komme gjennom Birkebeinerrennet? Nja, jeg ser i hvert fall at det kommer til å bli mørkt før jeg er i mål på Lillehammer”.

I dag var jeg ute igjen. I motsetning til forrige gang kan jeg skylde på dårlige forhold. Løypene i Hylldalen var ikke preparert, og det lå 6-8 centimeter snø, enkelte steder enda mer. Jeg forsøkte med blå festevoks, noe som syntes middels fornuftig i nysnø og -1 (jeg trenger forresten et smørekurs – anyone?).
Det ble en veldig tung tur, og teknikktrening kunne jeg glemme. Jeg forsøkte å holde motet opp ved å tenke at “all trening er god trening” og “jeg trenger alle de meterne jeg kan få”.

Jeg innser at jeg må bli flinkere til å sette på meg skiene også på hverdagene, sjøl om det er vanskelig å finne tid til å prioritere det. Det er litt mer tidkrevende enn å sette på seg joggeskoa og stikke ned til tredemølla i kjelleren.

Målet står fortsatt klart: Jeg skal gjennonføre Birkebeinerrennet i 2010! Om arrangørene vil la meg gå hele veien med startnummer og brikke er jeg ikke sikker på per i dag, men jeg håper formen blir såpass at jeg kan få en offisiell sluttid.